The Violinist Ole Bornemann Bull (1810-1880) was born in Bergen. When he was four to five year old he could play on the violin all the songs he had heard his mother sing. As early as eight-year-old made his debut at home in Bergen with the The Harmonious Company Orchestra and as niåring he played first violin in the Bergen Theater Orchestra and was soloist with the Bergen Symphony Orchestra.
When he was in his twenties, he was considered one of Europe's great virtuoso, but in 1831 left the 21-year-old Ole Bull Bergen in rage and frustration of the home city of music did not fit in and understanding of his talent.
Like many others after him, who have felt the same frustration over the Norwegian narrow-minded and petty bourgeois, was the journey into the great world a turning point - Ole Bull was Norway's first superstar.
Fiolinisten Ole Bornemann Bull (1810-1880) ble født ble født på Svaneapoteket i Bergen, der hans far var apoteker. Som fire-femåring kunne han spille på fiolin alle de sanger han hadde hørt sin mor synge. Allerede som åtteåring debuterte hjemme i Bergen med Det Harmoniske Selskabs Orkester og som niåring spilte han førstefiolin i Bergen Teaterorkester og var solist med Bergen Symfoniorkester.
I tyveårsalderen ble han regnet som en av Europas store virtuoser, men i 1831 forlot den 21 år gamle Ole Bull Bergen i raseri og frustrasjon over at hjembyens musikkliv ikke hadde plass og forståelse for hans talent.
I likhet med mange andre etter ham, som har følt den samme frustrasjonen over norsk trangsyn og småborgerlighet, ble reisen ut i den store verden et vendepunkt - Ole Bull ble Norges første superstjerne.
Ole Bull var på sin første Amerika-turné i 1843, han tok amerikanerne med storm og turnéen innbrakte ham en formue.
På forhånd hadde hans impresario sørget for å gjøre eksportavtaler med parfymefabrikantene i Paris, som på alle såper, barberskum, oljeprodukter og kosmetikk plasserte Ole Bulls portrett. Dermed var han en berømt person i ”den nye verden” allerede før noen hadde hørt en eneste tone av ham.
De etterfølgende år, da han var mellom 30 og 40 år, befant han seg hver vinter på konsertturné i Nordamerika.
I konsertsalen briljerte Bull med en ufattelig teknikk og en sangbar tone som en enstemmig presse måtte berømme. Han behersket det scenetekniske til fullkommenhet, og heller ikke i salongen kunne man motstå den verdensvante og språkmektige mannen. Menn som kvinner lot seg sjarmere i senk. De mange ordener, diamantringer, smaragdbrosjer, brystnåler med briljanter og skriftlige kjærlighetserklæringer viser at begeistringen for den staselige Bull ikke bare handlet om kunstneriske prestasjoner.
Da han holdt sin avskjedskonsert i New York for tre tusen mennesker, skal noen av byens vakreste og rikeste kvinner i begeistringens rus ha revet diamantene og smykkene fra sine bryst og sine hoder, og kastet dem inn på scenen foran føttene på den elskede fiolnvirtuosen. På slutten av konserten gikk begeistringene og de varme følelsene for Bull over i tårer og gråt, ikke minst da han spilte komposisjonen ”Adieu”!
Ole Bull mottok mange flotte gaver i løpet av sitt liv. En av de aller flotteste er utvilsomt gullkransen som han fikk etter en konsert i San Francisco.
Konserten ble holdt i forbindelse med åpningen av den første jernbaneforbindelsen mellom øst og vest i USA. Etter konserten ble Ole Bull hedret med en gullkrans som ble lagt på hans hode. Kransen er i ekte gull og besatt med flerfoldige diamanter og perler og kan idag ses på Lysøen ved Bergen.
Dette ganske spesielle flagget var en gave til Ole Bull fra hans venner i The New York Philharmonic Society. Det er et silkeflagg, utformet som et norsk flagg, men i det øverste venstre hjørnet finner man det amerikanske flagget, ”Stars & Stripes”.
På Ole Bull sin tid skulle norske flagg vanligvis ha et unionsymbol i det øverste venstre hjørnet, den såkalte ”sildesalaten”, et symbol på Norges union med Sverige. The New York Philharmonic Society har nok vært klar over at Ole Bull ikke var særlig begeistret for denne unionen samtidig som at han så på USA som sitt andre hjemland. Dette flagget var dermed det perfekte flagg for en mann som Ole Bull, og han var da også veldig stolt av det.
På Lysøen hang det ofte ut fra balkongen, som et tegn på at Ole Bull var tilbake fra Amerika. Ole Bull gikk også fremst i 17.mai-prosesjonen i Bergen med dette flagget ved en anledning. I avisene dagen etter kunne man lese; ”Ole Bull er tilbake i Bergen, og han var som en hel prosesjon alene!”. Det spørs vel om de offisielle svenske gjestene som var til stede ble like begeistret… Flagget kan i dag sees i Musikkhallen på Lysøen.
Ole Bull spilte på toppen av Kheopspyramiden, grunnla det første norske teater og hadde sin egen stat i USA. Han ble feiret som "Nordens Paganini", og både Henrik Wergeland og H.C. Andersen skrev om hans liv.
Da han grunnla det første norske teater hjemme i Bergen hyret han inn den unge Henrik Ibsen som teatersjef, og han sendte sin fjerne slektning, den femtenårige Edvard Grieg som han var mentor for, til musikkstudier i Tyskland.
Henrik Ibsen lot seg dessuten senere inspirere av Ole Bull's liv, det er ikke vanskelig å se klare fellestrekk mellom fiolinisten og Peer Gynt.
Robert Schumann, Mark Twain, Henry Wadsworth Longfellow, William Makepeace Thackeray og George Bernard Shaw hørte til hans beundrere.
Han var venn med Franz Liszt og kjente Bjørnstjerne Bjørnson. George Sand brukte ham som modell for romanen Malgrètout og hans nære vennskap med den legendariske "Myllarguten" fra Telemark, skulle få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk.
Ole Bull's konserter i Europa og USA var fantastisk populære, og kvinner dånet når den staute, høye og meget sjarmerende nordmann sto på scenen. Han kunne ta ta tre ganger så høye billettpriser som alle andre musikere, folk kom for å høre ham allikevel. Slik bygget han opp en anselig formue.
Det er ingen overdrivelse å si at Ole Bull levde et mer eventyrlig liv enn noen annen nordmann har gjort før eller siden.
Han var på turne så å si sammenhengende i femti år, bare i løpet av året 1836 ga han 274 konserter i England. For å komme raskest mulig frem til neste konsertsted, kjøper han seg en vogn som han kunne sove i om natten.
I Mammoth Cave i Kentucky heter konsertsalen fortsatt Ole Bull's Concert Hall, og i Loring Park i Minneapolis står en gigantisk bronsestatue av ham.
Den høyt respekterte og karismatiske fiolinisten var positiv til amerika-utvandringen. Kjærligheten til USA, mulighetenes land, gjorde at han så utvandringen som et frihetsprosjekt.
På en av konsertturnéene i USA kjøpte han et 45 km² stort landområde i dalen Kettle Creek, et skogkledd fjellområde i Potter County i Pennsylvania. Her grunnla kolonien "New Norway", hvor han ville han skape et idealsamfunn for skandinaviske immigranter. Landet ble delt i fire samfunn, men bare Oleana (oppkalt etter ham selv og moren) er kjent i Norge.
Dessverre, ble Ole Bull's drøm om et "New Norway" i USA, snudd til et mareritt. Prosjektet var mislykket fordi landskapet var for bratt til jordbruk. De norske immigrantene flyttet raskt videre til Michigan og Wisconsin.
Hans lovede land Oleana er i dag kjent som Ole Bull State Park og en del av Pennsylvanias statsparker.
,+Lucie+and+Thorvald_1855.jpg)
Men medaljen hadde en bakside. Ole Bulls ekteskap og familieliv var en eneste lang tragedie. Under sitt første opphold i Paris møtte han den 14 år gamle Alexandrine Felicie Villeminot som han giftet seg med 4 år senere.
Men Bulls turnevirksomhet holdt ham borte fra familien, og deres ekteskap var basert på brevveksling, siden Ole bare var hjemom lenge nok til å gjøre Felicie gravid en gang i mellom. Han fikk ialt seks barn med henne. Ett av barna deres døde før Ole Bull rakk å komme hjem, og så mange som fire av barna hans døde før ham. Felicie ble til sist gal av familiesorg og hjemlengsel. Hun ble tvangsinnlagt på Gaustad, der hun døde.
De to av barna fra Ole Bull's første ekteskap som overlevde ham selv, var Alexander Ole Felix Etienne Bull (1839-1914 ) og Eleonore (Felicie) Bull (1843-1923).
Seksti år gammel giftet han seg igjen med den førti år yngre amerikanske senatordatteren Sara Chapman Thorp. (forann til venstre)
Hun startet Cambridge School of Philosophy i Massachusetts. Etter Ole Bulls død, tiltok hennes interesse for filosofi og ikke minst for Østens religioner. Hun reiste mye rundt i Asia sammen med sin gode venn, den kjente spirituelle lederen Swami Vivekananda og andre med felles interesser. Her ble hun senere kalt ”Saint Sara” - og bøker innenfor Ramakrishna-bevegelsen forteller alle om hvilken fantastisk personlighet Sara var.
Olea Bull Vaughan (1871-1911) som ble født i Madison, Wisconsin, er datter til Ole og Sara. Hun arvet sitt fars kunstneriske talent og var så vel skuespiller som pianist. Hun fikk to barn, Edwina og Sylvea.
Familien bodde i West Lebanon, Maine, men Ole ønsket et sommerhjem i Norge til sin familie. I 1873 sto den fantastisk vakre og særpregete villaen, i arabisk-maurisk stil med buer, forsiringer og russisk kuppeltårn, på Lysøen ferdig.
«Lille Alhambra» kalte Ole Bull sitt nye hjem på Lysøen og arkitekten bak var Conrad Fredrik von der Lippe.
Ole Bull's nydelige villa fra sjøsiden.
Musikkhallen er helt klart det mest spesielle rommet i villaen. Her finner man utallige forskjellige stilarter - mest fra utlandet, men også noen innslag fra Norge.
Ole Bull's karismatiske personlighet og musikalske dyktighet hadde stor inflytelse på samtidens artister. Han brukte sine somre på å slappe av på Lysøen og han inviterte ofte musikk- og kunstnervenner på besøk til middager og private tilstelninger.
Alle lysekronene i Musikkhallen er av bøhmisk krystall, og har forskjellig design. Musikkhallen har også to marmorpeiser, og her kunne det dekkes opp til 50 personer.
I underetasjen finnes det en spisestue og en dagligstue. Dette er rommene familien brukte til daglig, nå de ikke hadde gjester på øya. Her finner man det servise, som Ole Bull ga i bryllupsgave til konen Sara.
Lysøen har flere flotte utsiktspunkt og et av disse bærer navnet "The American Point". Når familien kom til Lysøen fra Amerika om sommeren ble det hver søndag flagget med norske flagg; på begge kaiene, i tårnet og ved lysthusene. Men vest på øyen ble det amerikanske flagget heist. Derfor navnet "The American Point". Dette var en tradisjon som ble fulgt fra Ole Bulls tid helt til i våre dager.
Av Ole Bulls totalt syv barn, var det tre som overlevde ham og bare to som fikk egne barn og dermed førte slekten videre. Etterkommerne er i dag spredt over flere land.
Ole Bull har også sørget for ca 13 km sti rundt på Lysøen for at gjestene hans skulle kunne ta en liten spasertur og nyte de fantastiske naturomgivelsene på Lysøen.
Bullahuset på Valestrand på Osterøy fra 1860-årene er Ole Bulls verk og preget av hans ånd både inn og ut. Her sprang Ole rundt i feriene som barn og her han sidan bygde seg ein villa. Deler av den eldre bygningen som Ole Bull var født i, er gjenbrukt i byggverket.
Huset kan lett assosieres med Ole Bulls villa på Lysøen. Bygningen er i sveitserstil med utstikkende tak og utskjæringer, som er forent med norrøne ideer som takmøne i Urnesstil og dragehoder på gavlene. Ole Bull fikk faktisk reist det første huset i nasjonalromantisk stil i Norge.
Spisestuen har opprinnelige tapetmedaljonger og er møblert med sortlakkerte kurvstoler.
Bullahuset på Valestrandsfossen var Ole Bull-familiens landsted. Den nåværende eieren av Bullahuset, tippoldebarn av Ole Bull, har gjort en stor innsats i å holde stedet. Huset ble restaurert høsten 2005, åpent for omvisning i sommerhalvåret.
I august 2010 ønskes det velkommen til historisk spill om Ole Bull på Valestrand, Osterøy! Dette blir et fyrverkeri av en forestilling, med brudefølge, folk til fots og folk til hest, hardingfeler og musikk av Ole Bull som til nå knapt har vært framført!
Sara ble ved Ole's side helt til han døde av kreft på Lysøen i 1880. Om morgenen havde han bedt sin hustru spille Mozarts Rekviem og tatt avskjed med sin familie, innen han døde med en kvast røsslyng i hånden, som var hans favorittblomst. Sara døde i 1911, 61 år gammel.
Ole Bull's begravelse var den største i sitt slag i Norge fram til da og er et vitne om hans berømmelse. Bjørnstjerne Bjørnson holdt minnetalen og skipet med hans båre ble fulgt av 15 dampskip og hundrevis, noen sier så mange som tusen, mindre båter. Hans grav er på Assistentkirkegården i Bergen.
Ole Bull - Himmelstormeren (Trailer)
Ole Bull - Himmelstormeren (Trailer)
Den Nasjonale Scene er en teaterinstitusjon i Bergen som ble startet i 1876 i det samme Komediehuset på Engen som ble grunnlagt av Ole Bull i 1850.
Etter Ole Bull's død fortsatte fortsatte familien å bruke Lysøen som sommeroppholdssted. Etterkommerne har vernet om eiendommen, og pietistiske og trofaste medarbeidere har gjennom generasjoner pleiet landskapet.
I 1973 skjenket Ole Bull's barnebarn, Sylvea Bull Curtis (1907-1988) fra Connecticut, Lysøen til Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og eiendommen. Allerede noen dager etter overrekkelsen ble de første konsertene arrangert, i Festspillenes regi. Siden har disse konsertene vært et av høydepunktene i landsdelens musikalske liv, og bevist at Vestlandet eier en overdådig innrammet intimkonsertsal med utmerkede akustiske kvaliteter.
Den over 100 år gamle klausulen om at "skattkammerfiolinen" til Ole Bull aldri skulle forlate Bergen by, ble brutt da Oslo Bymuseum viste fram den unike fiolinen i 2003.
Klausul
19. oktober 1902 mottok Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen en helt spesiell gave. Det var Ole Bulls enke, Sara Bull som leverte ektemannens Gasparo da Salò - Benevenuto Cellini-fiolin. Den kom i en forseglet glassmonter som aldri skulle åpnes, unntagen ved reperasjoner og da måtte museets leder og ordføreren i Bergen være tilstede.
Med fiolinen fulgte også en klausul om at den ikke mer skulle spilles på og at den skulle forbli i Bergen. Slik har det også blitt, men i forbindelse med utstillingen om Ole Bull og kunstnerbrødrene hans i 2003, ble det gitt tillatelse fra etterkommerne til at fiolinen kunne vises i Trondheim og Oslo.
Den over 400 år gamle fiolinen har en helt spesiell historie. Man tror at den ble laget i Italia av Gasparo da Salò engang i tidsrommet 1570 til 1580. Via mange omveier havnet den etterhvert hos instrumentsamleren Raczek i Wien. Det var der at Ole Bull fikk se den og ønsket å kjøpe den. Han tilbød nesten hele sin formue, men Raczek ville ikke selge. To år senere spiser Ole Bull middag i Leipzig sammen med Felix Mendelssohn og Franz Liszt. Da kommer det en forseglet konvolutt som forteller at han kan få kjøpe fiolinen.
Den gamle instrumentsamlleren er død. Brevet var fra Raczek sin sønn som hadde fått beskjed av faren at fiolinen skulle tilbys Ole Bull for en angitt pris. Sannsynligvis ble Ole Bull den første som brukte det unike instrumentet til å spille på, tidligere hadde det bare vært et samlerobjekt. Fiolinen manglet lydpinne og dette fikk Ole Bull satt inn. Dermed er sannsynligvis han den eneste som har spilt på det gamle instrumentet.
Ole Bull med skattkammerfiolinen
Det er skrevet nærmere 140 bøker og artikler om Ole Bull. Noen er biografier, noen omhandler hans liv i Amerika mens andre igjen handler mest om hans musikk. Her finnes en oversikt.
Ole Bull - Real Norwegian på et av flyselskapet Norwegian's fly.
Året vi nå har gått inn i vil utvilsomt stå i Ole Bull's tegn. 5. februar var det 200 år sidan eventyreren, musikeren og komponisten ble født. Dette skal markeres gjennom hele 2010 - og over store deler av landet.
Posten ga ut frimerker med portrett av Ole Bull i anledning jubileumsåret 2010. Ole Bull var spillemann, nettverksbygger, inspirator og markedsfører som tilbrakte han store deler av sitt liv i utlandet. Bare datidens største musikere tåler sammenligning, og med sin ufattelige teknikk og personlige utstråling trollbandt han publikum over hele verden.
Det er få unt å komme på frimerke to ganger. Ole Bull har gjort det, forrige gang i 1985. Han er en kunstner som har satt spor langt inn i nåtiden
Fredag 5. februar 2010 utga Norges Bank minnemynten som er laget i forbindelse med Ole Bulls jubileum. Minnemynten har samme format som den ordinære 10-kronemynten og er tvungent betalingsmiddel.
Kilde: Lysøen
0 comments:
Post a Comment