DRAGON STYLE - A STYLE FOR NATIONAL UPRISING

The Dragon style is the first and a unique Norwegian style. It flourished between ca. 1880 and 1910, especially in the period just before the dissolution in 1905. Simultaneously with the modern nation-states in the 1800s grew out of national, historical inspired styles in many European countries. Style features were usually taken from national greatness periods, or from real national environments.

Dragon style is an architectural style that originated in Norway at the end of the 1800s and was particularly prevalent in the period 1880-1910. It has roots in the romantic era and JC Dahl's work to preserve the stave churches. At this time, the Tune ship, Gokstad and Oseberg ship excavated. Dragon style can be seen as a natural stopping point in the 1800's retrospective style development.

Dragon style was the result of the first conscious effort to create a national Norwegian wooden architecture. The inspiration came in particular from the stave churches and their decoration, conveyed through the illustrated archaeological literature and not least from Dietrichson book on the stave churches from 1892. The architects also undertook its own study tours. They were not from a special stave church or portal, but Urnes Stave Church and especially Borgund stave church were important role models. The designs of vines and drageslyng was in the beginning copied examples from the Middle Ages, but later also developed in the more liberal direction for the imagination.

Dragon heads were often placed on the endplate tip and bottom of the wind skis, patterned after many of the stave churches. This was the origin of the style popular name. Building forms were also taken from the farm buildings in the villages, especially from the attic, storage house and house with gallery built in the 1700s and the first part of the 1800s. In addition, the style took up the draft from the Swiss style, such as high foundation walls, often in natural stone, asymmetrical floor plan and decorative details of swallows and gables. The structures were a mixture of produced and rod technique.

Dragestilen er en arkitektonisk stil som oppstod i Norge på slutten av 1800-tallet og var særlig utbredt i perioden 1880–1910. Den har røtter i nasjonalromantikken og J. C. Dahls arbeid for å bevare stavkirkene. På denne tiden ble også Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet gravet ut. Dragestilen kan sees som et naturlig sluttpunkt i 1800-tallets tilbakeskuende stilutvikling.

Dragestilen var resultatet av de første bevisste bestrebelsene for å skape en nasjonal norsk trearkitektur. Inspirasjonen kom særlig fra stavkirker og deres ornamentikk, formidlet gjennom illustrert arkeologisk litteratur og ikke minst fra Dietrichsons bok om stavkirkene fra 1892. Arkitektene foretok også egne studiereiser. De gikk ikke ut fra en spesiell stavkirke eller portal, men Urnes stavkirke og særlig Borgund stavkirke var viktige forbilder. Motivene med ranker og drageslyng ble i begynnelsen kopiert etter forbilder fra middelalderen, men senere også utviklet i friere retning etter fantasien.

Dragehoder ble gjerne plassert på gavlspissene og nederst på vindskiene, etter forbilder fra mange av stavkirkene. Dette var opphavet til stilens populære navn. Bygningsformer ble også hentet fra gårdsbebyggelsen i innlandsbygdene, særlig fra loft, stabbur og svalgangshus oppført på 1700-tallet og i første del av 1800-tallet. I tillegg tok stilen opp trekk fra sveitserstilen, slik som høye grunnmurer, ofte i naturstein, asymmetrisk grunnplan og dekorative snekkerdetaljer på svaler og gavler. Konstruksjonene var en blanding av laft og stavteknikk.

Hotellet i Holmenkollen ble opprinnelig bygget som et sanatorium for tuberkulosepasienter. Sanatoriet som senere skulle bli det vakre Holmenkollen Park Hotel Rica, sto ferdig i 1894. Det ble tegnet av arkirtekt Baltazar Lange i datidens populære dragestil. Da den opprinnelige Holmenkollen Turisthotell brant ned i 1914, ble virksomheten flyttet til dr. Holms perle av et rekreasjonssted 350 meter over Oslo sentrum, som dermed ble Holmenkollen Turisthotell og Sanatorium.

Hotellet i Holmenkollen har gjennomgått flere omfattende moderniseringer og utbygginger. Først i 1948, etter å ha vært i tyskernes besittelse under krigen. Deretter i 1982 hvor fire nye fløyer med hotellrom sto ferdig akkurat i tide til ski-VM i Holmenkollen. Og til slutt i 1991, da det nye og topp moderne konferansesenteret tegnet av arkitekt Gabriel Finne ble fullført. I dag fremstår hotellet i Holmenkollen med 220 rom, inkludert den nye de-luxe-fløyen.

Men noe er det som det alltid har vært; beliggenheten i Holmenkollen. Hotellet ligger tilbaketrukket fra byens mas og jag, kneisende majestetisk som en naturlig portal til markas mange ski- og sykkelløyper og attraksjoner som Holmenkollbakken, Skimuseet og holmenkollen kapell. Og nettopp i denne kombinasjonen av det majestetiske og det naturlige norske, ligger nok mye av forklaringen på at Holmenkollen Park Hotel Rica i en årrekke er blitt foretrukket av såvel internasjonale konserner, statsoverhoder og kongelige som har ønsket en unik ramme omkring sine arrangementer.

Frognerseteren var en seter under Frogner hovedgård som i 1864 ble kjøpt av Thomas Heftye. Han lot oppføre en villa her etter tegninger av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer, og samlet dessuten gamle bondehus fra flere norske dalstrøk. Etter Thomas Heftyes død i 1886 ble eiendommen solgt til Kristiania kommune for en rimelig penge. I 1890 igangsatte kommunen byggingen av en restaurant på Frognerseteren, samtidig som det ble opprettet et lite museum i den gamle Heftyevillaen, med gamle norske gjenstander fra Heftyes samling. Ved innvielsen av Frognerseteren som utfartssted 2. juli 1890 var ikke restaurantbygningen oppført, og for bevertningen ble det reist et telt "i gammelnordisk Stil med Dragehoveder paa det af dreiede Søiler baarne Tag". Her inne ble keiser Wilhelm II oppvartet, før han like ved seteren innviet Keiser Wilhelms vei, som idag bærer navnet Frognerseterveien.

Det er uvisst hvem som sto bak utformingen av teltet, men den nye restaurantbygningen som sto ferdig i mai 1891 ble bygget etter tegninger av arkitekt Holm Munthe. Bygningen ble oppført i laftet tømmer, hugget i Frognerseterens egen skog. Den opprinnelige komposisjonen er markant asymmetrisk, med en høy, tverrstilt fløy med et stort verandaparti som det visuelle tyngdepunkt. Bygningen er en av de viktigste representantene for dragestilen, utviklet av blant andre arkitekt Munthe selv.

En ny, tverrstilt fløy inneholdende en spisesal ble tilbygget i vest i 1909. Denne er lavere og har et mer beskjedent uttrykk enn bygningen forøvrig. Tilbygget ble utformet av Stadsarkitekten ved Balthazar Lange, og bygget under ledelse av arkitekt Bredo H. Berntsen.

Restaurantbygningen kalles gjerne "Frognerseteren" idag, og er et like populært utfartssted som sist på 1800-tallet.

Sporten (egentlig Frognerseteren sportshall), er et av Oslo største og mest spesielle selskapslokaler med en kapasitet på over 200 personer. Sporten har i mange år vært selskapslokalet til hovedrestauranten på Frognerseteren.

Sporten ble bygget i 1896 som et supplement til hovedrestauranten på Frognerseteren på grunn av den sterke utviklingen av skikulturen på slutten av 1800 - tallet. Sporten ble bygget for 35 000 kr i tradisjonell dragestil og arkitekten for Sporten var som for Frognerseteren, Holm Munthe.

En stor del av de prakfulle villaene som ble bygget i Balestrand rundt 1900-tallet, er bygd i dragestil - en norsk variant av sveitserstilen. Sammen med Kvikne's Hotel, representerer de som bygningsmiljø en enestående del av norsk bygnings-historie.

På Balholm i Balestrand strekker gjestgivertradisjonene seg tilbake til 1752. Familien Kvikne, som eier hotellet, overtok i 1877. Da av startet en rivende utvikling som har holdt frem til i dag. Kvikne's Hotel er reist i en blanding av sveiter- og dragestil og er et av de mest unike hoteller i Skandinavia. Den gamle delen av hotellet med sin lange verandafasade mot Sognefjorden er et imponerende syn.

Keiser Wilhelm II fikk etter en rekke besøk i Norge øyene opp for Balestrand i 1910. Han stortrivdes i bygden, og fant seg godt til rette blant alle kunstnerne som viet seg til nasjonalromantikken. Den 25. juli 1914 satt Keisar Wilhelm i en dragestol hos sin venn Hans Dahl da han fikk meldingen om at første verdenskrig var uunngåelig.

Listen over prominente gjester på Kvikne's Hotel er svært lang. Kongelige, keisere, presidenter, statsministre, filmstjerner og kunstnere fra mange land er å finne på gjestelisten. Hotellet har samlet mange kunstverk og andre klenodier, og i Høiviksalen er det en unik samling møbler i dragestil av trekjæreren Ivar Høyvik.

Croftholmen ved Stathelle i Bamble kommune het i utgangspunktet Gjermundsholmen og ble kjøpt av Fredric Croft i 1893. Han var en engelsk rikmannssønn som kom til Norge i 1870 - etter sigende for å glemme en kjærlighetshistorie i sitt eget hjemland.

Den innvandrede engelskmannen fikk etterhvert bygget flere hus på Croftholmen. Total ble det satt opp rundt femten bygninger, alle avsatt til forskjellige formål. Fredric Croft flyttet selv til holmen da husene sto ferdig i 1895. Croftholmen ble kjøpt inn til undervisningsformål i 1957 og er i dag videregående skole.

Norge utvikler historismen noen nasjonale stilarter, slik som dragestilen og sveitserstilen. Dragestilen lar seg inspirerer av funn fra vikingtiden og stavkirkene, mens sveitserstilen er en frodig form for trearkitektur, med hvitmalte hus med store verandaer. Utskjæringene over vinduer, på verandaene og i mønene er frodige og fantasifulle. Et lite tårn på trevillaen hørte også gjerne med. Blant de mest typiske eksemplene på sveitserstilen er mange store trehoteller som ble oppført på Vestlandet for å ta imot den begynnende turiststrømmen. Denne rike arkitekturen gikk tapt ved krigsødeleggelsene i 1945.

Stilendringer skjer ofte som en replikk til en eksisterende stil. Med historismen søkte man tilbake til tidligere tiders ideer og uttrykk. Stilen var ikke entydig og tok opp seg forskjellige former, blant annet klassiske og middelalderske trekk. Et av de kanskje mest tydelige eksponentene for denne stilen var Ole Bulls hjem, Villa Lysøen, bygget i 1872.

Lysøen er en villa og et museum på øya Lysøen i Lysefjorden i Os kommune. Den er kjent som et kunstnerhjem ettersom den ble oppført av fiolinvirtuosen og komponisten Ole Bull (1810–1880) i årene 1872–1873. Bull hadde Lysøen som hjem resten av livet. Arkitekten bak villaen på Lysøen er Conrad Fredrik von der Lippe og anlegget er unikt. Det regnes som et hovedverk i historismens arkitektur i Norge, og er utført i arabisk-maurisk stil og med russisk-inspirert løkkuppel-tårn. Bulls idé var at villaen skulle ha stilelementer fra alle land han hadde besøkt.

Villaen med dens innbo og rike Ole Bull-minner har stått uforandret siden hans død på Lysøen i 1880. Den er nå fredet som nasjonalt minnesmerke. Over hele øyen lot Ole Bull bygge et nett av turstier som gir den besøkende en egenartet naturopplevelse.

Siden Ole Bulls død har Lysøen uavbrutt tilhørt hans amerikanske etterkommere som har vernet om hus og landskap med kjærlig omhu og respekt for tradisjonene. I 1973 skjenket Ole Bulls datterdatter, Mrs. Sylvea Bull Curtis, Connecticut, USA, hele eiendommen med alt inventar til Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Mellometasjen i villaen er et 20 meter langt musikkværelse, som i dag brukes som konsertsal.

På Valestrand der Ole Bull bygde "Bullagården" på 1860-tallet og det fortsatt går ferge til fastlandet. Ole Bull tilbragte sommerferieriene sine her hos besteforeldrene på Valestrand. Det var hit har inviterte Grieg for å "fornorske" ham etter studiene i Tyskland. Huset har dragestil, men er ikke på langt nær så ekstremt i stilen som det han satte opp på Lysøen.

Dalen Hotel er et «eventyrhotell» som ligger på Dalen i Tokke kommune i Telemark. Hotellet er tegnet av arkitekt Haldor Børve og oppført i 1894, i en blanding av sveitser- og dragestil med dragehoder, tårn og spir, altaner, utspring og gesimser. Det ble restaurert etter å ha forfalt i mange år, og gjenåpnet i 1992. Turiststrømmen til Dalen var stor allerede på 1800-tallet på grunn av Telemarkskanalen, men Dalen manglet et luksushotell for de rike og prominente gjestene. Med inspirasjon fra blant annet stavkirker og vikingtiden ble hotellet oppført i 1894. Hotellet ble kjent over hele Europa og det engelske aristokratiet kom hit. Kong Oscar II var gjest her, det var også keiser Wilhelm av Tyskland og kong Leopold av Belgia. Hit kom også kong Haakon VII og dronning Maud med daværende kronprins Olav. Hotellet fikk i år 2000 verneorganisasjonen Europa Nostras høyeste pris – sølvmedalje – for bevaring av hotellet som et unikt kulturminne.

Det spesielle med Dalen Hotel er historien om Miss Greenfield - den engelske ladyen som ankom hotellet sent 1800-tall. Hun fødte angivelig et barn på rom 17, og reiste senere tilbake til England uten å si ifra til noen på hotellet. Døren til rommet var barrikadert, og etter at folket på Dalen hadde brutt opp døren, fant de et dødt barn. Det vites ikke om ladyen drepte sitt barn selv, eller om det var dødfødt, men uansett skulle hun stilles for retten i England. Hun tok sitt eget liv før rettsaken begynte, og vandrer i dag hvileløst omkring på hotellet. Det sies at spesielt menn som sover på dette rommet, merker hennes nærvær, og det bør ikke legges noe oppi vuggen på hennes rom.

Villa Fridheim er oppført i 1890-92 som landsted for trelasthandler Haug fra Drammen, tegnet av arkitekt Herman Major Backer. Eventyrslottet er i sveitserstil med elementer fra dragestil og nasjonalromantikken. Den asymmetriske villaen har usedvanlig store dimensjoner og er på totalt hele 1000 kvadratmeter.

Eventyrmuseet Villa Fridheim, som i hovedsak er knyttet til Asbjørnsen og Moes virke som samlere, fortellere og utgivere av eventyr.

Villa Fridheim er fredet.Trappeoppgangen er bevart, men eventyrmaleriene er satt inn senere. De originale møblene finnes ikke lenger, men til tross for brukseendringene og stedets nåværende bruk som eventyrmuseum, finnes likevel mye av det opprinnelige interiøret intakt. Kakkelovnene er også bevart. Radiatorene, som ble installert under byggingen allerede i 1890-92, er fremdeles i bruk om vinteren. Huset har også opprinnelige dørhåndtak, ovner og lamper.

Hotel Sandven er oppført i sveitser-dragestil i 1898 og ligger som en hvit svane ned mot Hardangerfjorden. Her finner du et deilig, stort grøntområde med to enorme 100 år gamle hengebjørker - som skaper den perfekte kulisse mot Hardangerfjorden og Folgefonna. Innvendig er hotellet dekorert med klassiske, nasjonale og europeiske antikviteter, fint tilpasset den gylne reiselivsepoken fra slutten av 1800-tallet.

Året er 1891. Europas aristokrati og overklasse søker nye naturskjønne og spennende reisemål. Det er et kresent klientell Hotel Union Øye ved Hjørundsfjorden på Sunnmøre åpner dørene for dette året. Gjestebøkene viser at man lyktes. Dronning Willemina av Nederland, Keiser Wilhelm II av Tyskland, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon VII er noen av notabilitetene som fant seg til rette på hotellet. Hotel Union Øye er restaurert til sin opprinnelig sveitserstil, og fremstår i dag som det gjorde i sine glansdager.

Villaen Balderslund i Balestrand er bygget i dragestil i 1907. Huset ble bygget av den velstående Gertrude Abbott (1866-1951) frå Philadelphia i USA. Hun ferierte der hver sommer fra 1894 og fram til 1939 - med unntak av krigsårene under 1. verdenskrig. På Balderslund holdt hun fine selskaper, og tok hver dag en kjøretur gjennom bygden med hest og vogn. I huset hadde hun tjenere og gartner.

Kunstmaler Eilert Adelsteen Normann bygget Villa Normann like vest for Balestrand sentrum i 1891, like ved Villa Balderslund. Huset er bygget i dragestil, og kommer fra ferdighusfabrikken til Jakob Digre i Trondheim. Normann innredet atelier med stort vindu i huset. Arvingene etter Normann måtte tvangsselge huset i 1934.

Villa Strandheim ble bygget av kunstmaler Hans Dahl i 1894. Både han og Eilert Adelsteen Normann var såkalt «düsseldorfarer». De bodde begge i Tyskland, og det var Adelsteen Normann som anbefalte Dahl til å bygge seg en villa i Balestrand. Villa Strandheim er en av de største villaene i dragestil i Balestrand. Den ligger like ved strandkanten, der Dahl bygget brygge, badehus og naust i same stil. Hans Dahl var en nær venn av Keisar Wilhelm II av Tyskland, som i 1910 utnevnte han til «kongelig prøyssisk professor». Hver sommer holdt Dahl store hagefester ved Villa Strandheim. Her var keiseren fast gjest.

Denne laftede bygningen i Fredrikstad ble bygget som turnhall og foreningslokaler i 1899. Arkitekten var Ole Sverre, som selv var fra Fredrikstad og dessuten medlem av turnforeningen. Turnhallen er bygget i laftet tømmer, og hadde opprinnelig endel dekorative dragestilsdetaljer som dessverre er fjernet ved ombygginger på 1900-tallet. Bygningen fremstår idag som et forenklet dragestilshus, der inngangspartiet er det mest forseggjorte ledd. I annen etasje finnes de for dragestilen typiske rundbuede vinduene i rekke.

Privat dragevilla i laftet tømmer fra 1896 i Sandefjord

Den store dragevillaen Rognli er tegnet av den kjente arkitekten Karl Norum Bygningen og ble levert av Jakob Digre som ferdighus. Eiendommen ble skilt ut fra fra Ringve i 1880-årene. Eiendommen var opprinnelig en husmannsplass, Lille Ringve. Etter fru Finne overtok hennes datter Elise Schüren eiendommen, hun var gift med konsul Wilhelm Schüren. I 1893 ble eiendommen solgt til Edward Webber Lipscomb. Fra 1896 var konsul Bernhard Brekke eier av Rognli, og fra 1914 herredsingeniør Hallfred Høyem. Eiendommen har siden fulgt hans etterslekt. Tyskerne beslagla Rognli under 2. verdenskrig.

Dagens eiere restaurerer Rognli, både ute og inne. Utendørs arbeider de etter en nedtegning av den opprinnelige planen for hagen, som er spesialregulert og fredet.

Kaféen på Norsk Folkemuseums festplass ble opprinnelig oppført som ventehall for fjordbåtpassasjerer på Piperviksbryggen 1883, ved arkitekt Holm Hansen Munthe. Ventehallen var et av landets første byggverk i dragestil. Den ble flyttet til museet i 1935, i forbindelse med saneringen før oppføringen av Oslo Rådhus.

Villaen Breidablikk ble bygget i 1881 av rederfamilien Berentsen. Bygningen gir et levende innblikk i borgerskapets levesett på slutten av 1800-tallet. Arkitekten for boligen på Egenæs var Henrik Nissen. Villaen er en kraftfull representant for en variant av sveitserstilen preget av middelalderske (nyromanske) og gotiske stiltrekk, men med innslag av dragestilen. Huset preges av kraftige bjelker, spisse gavler og flere vindusvarianter, blant annet rundbuer. Husets grunnform er sammensatt, men det har to relativt symmetriske fasader. På hovedinngangssiden finnes to polygonale karnapper som ledes opp gjennom to åpne balkonger til en "tårngavl".

Villa Lilleborg ble påbegynt i ca.1862. Huset ble bygd i flere etapper, i 1892 fikk huset den formen det har i dag. I 1900 overtok blomsterhandler Oswin Lissey og fru Ella. De var de siste eierne før kommunen overtok i begynnelsen av 1960 årene. I 1973 tok Bekkelaget Vel og Ormøya menighetsråd initiativ til å disponere huset som samfunnshus. Ti lokale foreninger dannet et andelslag i juni1976. Andelsforeningen bidro og bidrar med dugnadsarbeid.

Huset åpnet dørene for sitt første arrangement i 1977. Huset ble erklært verneverdig av byantikvaren i 1976, og restaurering av huset foregikk i samarbeid med han. Villa Lilleborg var et herskapshus. Man spiste middag i spisestuen eller på glassverandaen, og trakk seg tilbake til salongen eller tårnværelse etter middag.

I hagen dyrket blomsterhandler Lissey blomster til foretningen sin i Kristiania. Det var ansatt heltids gartner og hagen var så fin og velfrisert at selv plenen var forbudt lekeområde. Dagens gjester kan benytte den store og nydelige opparbeidede hagen. Det hører også badehus, båthus og strandlinje med til eiendommen.



Flisa stasjon, eller Flisen som den heter, ligger på Solørbanen i Åsnes kommune i Hedmark. Stasjonsbygningen og ilgodshuset er tegnet av arkitekt Paul Armin Due og oppført i 1893. Stiluttrykket er basert på sveitserstil, men det anes ved mønene et hint av dragestil. Paul Due hadde ansvaret for utformingen av samtlige stasjonsbygninger langs strekningen. Flisen stasjon var endestasjon da første del av det som etterhvert ble Solørbanen, åpnet i 1893. Først i 1910 ble banen åpnet helt til Elverum, og fra 1921 ble stasjonsnavnet skrevet Flisa, skjønt det står fortsatt Flisen på stasjonsbygningen, som er fredet. Passasjertrafikken ble nedlagt i 1994.

Neiden kapell er fra 1902 og ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke. Bygningen er tegnet av arkitekt Karl Norum og levert av ferdighusfirmaet Jacob Digre i Trondheim. Oppføringen var et resultat både av et lokalt ønske om kirke på stedet, men sannsynligvis også som et ledd i den norske stats suverenitetsmarkering i Øst-Finnmark. Arkitekt Karl Norum var svært opptatt av gamle norske stavkirker, og han laget et byggverk som skulle være et uttrykk for norsk kultur og nasjonal samhørighet i et grenseområde. Kapellet er i dragestil, og minner om stavkirkene.Søsterkirken ligger i Buksnes i Vestvågøy.

Borgund stavkirke er en langkirke der både skip og kor har hevet midtrom. Den ligger i Borgund i Lærdal kommune, i Sogn og Fjordane fylke, ca. 30 km øst for tettstedet Lærdalsøyri, som ligger innerst i Sognefjorden. Denne kirken regnes som den best bevarte av våre stavkirker fra middelalderen, og har i mange tilfeller vært modell når andre stavkirker skulle restaureres. Den er blitt forsøkt replikert en rekke ganger. Kirken blir første gang nevnt i skriftlige kilder i 1342, men det er vanlig å datere den til perioden 1150–1200. Dendrokronologiske undersøkelser (årringdatering) har vist at tømmeret som ble brukt til bygging av kirken ble felt vinteren 1180–1181. Kirken må således være bygget i perioden like etter dette, og trolig i god tid før 1200.

Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke i Norge. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste, hvor den står sammen med berømtheter som den store Kheopspyramiden og Stonehenge. Urnes stavkirke skal være bygd omkring år 1130 og står på sin originale tuft. Den eies av Fortidsminneforeningen og brukes ved få anledninger til kirkelige handlinger. Kirken er regnet for å være den eldste eksisterende stavkirken i Norge, men det er spor etter eldre kirker på samme sted. Bildet viser portalen på kirken. Karakteristisk for den er bruken av løkkekomposisjoner og at portalen gir et uaksialt og asymmetrisk helhetspreg. Andre trekk er et spill mellom en bred og en smal motivlinje, vide og ofte sirkelformede løkker, lange smale motiver, jevn og gradvis smalere linjeføring, og omriss som er bueformet uten linjeknekk. Urnesportalen er den eneste noenlunde komplette som er bevart.

Gol Stavkirke ble flyttet fra Gol til Norsk Folkemuseum i 1885 og er idag en del av museet på Bygdøy. Mot slutten av 1870-årene ville menigheten i Gol ha en større og mer tidsmessig kirke. Fortidsminneforeningen oppfordret til å bevare stavkirken på stedet, men menigheten ville rive den og selge materialene. Det endte med at Foreningen kjøpte kirkens opprinnelige deler for 200 kroner, på betingelse av at den ble fjernet når den nye sto ferdig. Undersøkelser indikerer at deler av bygningen er oppført etter 1216, men den har også elementer som er så tidlige som fra 1157.

Eidsborg stavkirke er en stavkirke fra midten av 1200-tallet i Tokke i Telemark. Kirken er enskipet og blant de minste i landet. Bare skipet i kirken er bevart. Det gamle koret er revet og kirken er blitt utvidet i øst to ganger. Eidsborg er en stavbygning, men mangler grunnstokker så veggsvillrammen ligger på en tørrmur med hjørnestavene felt over. Veggplankene står på vanlig måte felt inn i svillene og stavlegjene. Taket blir båret av takverk med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene er avstivet innbyrdes med krumvokste knær. Under restaureringsarbeider i 1927 ble malte figurer avdekket i kirken.